hits

Gr ikke s bra for tiden

Den siste tiden har vrt litt turbulent. Jeg har vrt inn og ut av medisinsk og psykiatrisk. Psyken fucker opp med livet mitt. Jeg gjr ting jeg ikke burde gjre. Ting som er farlig for kroppen. Vet det absolutt ikke er bra, men jeg mister tankene om konsekvenser. Handler p impuls, og angrer etterp.

Akkurat n er jeg innlagt p intensiven igjen. Et sted jeg ikke nsker vre. Jeg er drlig og det er grr kjedelig. Har vrt her i tre netter n.

Imorgen er det 1.desember. Adventstiden starter. Og jeg fr ikke vrt hjemme for pynte og ordne til jul. Har sett fram til det. Har ogs gaver som skal sendes. Ting har ikke gtt helt som planlagt.

Etter de dagene jeg n har vrt her, s er jeg mye bedre. Var ganske drlig og litt borte vekk den frste tiden. Legen vil ikke sende meg hjem, s enten blir det DPS eller (mellomstasjonen) Troms, p sgrd, som er en akuttpost. Dit vil jeg ikke. Hittil s m jeg vre her p intensiven. De flger med blodtrykket mitt, surstoffet og hjerterytmen, og gir meg vske intravenst.

Jeg ble skt tilbake p DPS igjen for en liten stund siden, men ikke ftt plass enda. Sprs om at det blir framskyndet n da. Psykiateren min mener jeg m vre innlagt. Og det ble jo bevist n...

Ble et negativt innlegg dette, men tenkte bare oppdatere hvordan det gr for tiden.

Kryss fingrene for at ting gr min vei. Den positive veien.

 

En kasteball i systemet

Forrige mandag (n er det torsdag), s ble jeg innlagt p Hammerfest sykehus. L der p intensiven i fire dager fr jeg ble overfrt til Alta DPS. Men jeg kom ikke lengre enn frste samtale, hvor de bestemte seg for at jeg mtte til sgrd. Hadde fastvakt mens vi ventet p at ambulanseflyet skulle g, og jeg mtte vente til over natten, hele tiden i uvisshet nr jeg skulle reise.

Var p sgrd i fem dager fr jeg fikk dra tilbake til DPSn. Det som viste seg var at jeg mistet langtidsplassen min p DPSn da jeg ble sendt til sgrd. Derfor hadde de flaks at de hadde plass til meg i to netter p DPSn. Jeg vurderte bare dra hjem fordi jeg s ikke vits i vre der i bare to dager. Hva skulle det hjelpe for liksom? Og jeg var lei av bli sendt frem og tilbake. Men samtidig fortsatt veldig sliten, s jeg valgte bli.

N er jeg hjemme. Redd for hva dagene fremover bringer. Vet ikke hvor jeg har meg selv. Er s frustrert, sint og opprrt for at de ikke holdte av plassen til meg, for akkurat n s trenger jeg hjelp. Jeg innser det. Men jeg har ikke noe valg. Jeg m vre hjemme.

Men. Jeg skal kontakte fastlegen min, s h*n kan sende en ordentlig sknad til DPSn, og forhpentligvis kan f et litt langvarig opphold, i hp om at jeg fr stabilisert meg og ftt hodet over vann igjen. Jeg er iallefall henvist til VPP og psykiatritjenesten, s satser p at det kommer igang raskest mulig.

Et nytt og bedre liv kommer ikke uten utfordringer

I et tidligere innlegg skrev jeg at jeg skulle begynne leve et nytt og bedre liv. Hres nok litt overdrevent ut nr man vet om mine problemer og utfordringer, men litt optimistisk m man da f lov til vre.

Grunnen til at jeg skriver dette innlegget er etter at jeg fikk en kommentar p instagram under det bildet av meg i ambulanseflyet. Den kommentaren provoserte meg litt, og jeg fikk lyst til f forklare meg rundt akkurat det.

Jeg skal n fortelle det, at selv om livet skal g framover, s vil det ogs g litt tilbake. Man skal derfor ikke gi opp av den grunn. Og selv om man har gtt ett skritt tilbake, s er sjansen der til g to skritt fram.

Hvor har jeg skrevet at jeg liker vre innlagt p tvang? Hvordan kan man like det? Alts, vre p tvang, er jo vre innlagt mot sin vilje - og da liker man jo det slettes ikke! Hres ikke logisk ut i mitt hode.

Her kommer kommentaren med flere pstander som ikke er sanne. Hva vet vedkommende om hvorfor jeg "gladelig" gr med p frivillig innleggelse p somatisk, men ikke i psykiatrien? Ingen som noensinne har spurt meg om rsaken, og rsakene kan vre mange. Blant annet s sa legen min en gang "Hvis du ikke gr med p en innleggelse p somatisk, s sender jeg deg p tvang til stmarka, men da vil det bare bli en mellomstasjon, for de vil komme til sende deg til somatisk".

Jeg kan garantere for at jeg ikke er den eneste som har tatt selfie i en ambulanse. Eller, jeg har forsvidt bare gjort det i fly. Faktisk. Og det m huskes p, at det er jo forskjellige rsaker til at man er syk. Og forskjellige rsaker til at man m legges inn ogs. Man behver ikke vre psykotisk for sendes med et ambulansefly.

Sikkert flere som tenker det samme som denne personen, vil jeg tro, s tenkte det kunne vre litt greit avklare litt 

En mnd med adresse i Finnmark

Steike s fort tiden gr. N har jeg bodd her i Alta i en mned. Tenk det. Og jeg trives som plommen i egget. Som jeg har nevnt tidligere, s er sykdommen fortsatt med meg, s hver eneste dag er en stor utfordring, men i det store og det hele s har jeg det veldig bra her.


Boken jeg fikk fra min tidligere psykiatriske sykepleier. Ble litt lesing p en varm sommerdag.

Jeg har ftt gjort en del og kommet meg ganske bra i orden. Og jeg har ftt vrt en del sosial og fylt dagene med koselig ting, selv om det p enkelte dager ikke har skjedd noe. Men det er som som regel de dagene jeg er veldig sliten og i drlig form. Eller at jeg bare fler for ikke gjre noe. Jeg har en tendens til overaktivisere meg, s da blir det enkelte dager hvor jeg ikke klarer gjre noe srlig...


Stua. Kommer flere bildet etterhvert som jeg har kommet mer i orden.

Jeg har begynt trene p Spenst, og det er bare skikkelig deilig. Godt f bruke kroppen sin og pushet meg selv litt. N kommer hestene tilbake fra beitet, s da blir det nok en del hest framover. Det blir bra. Hest skal jeg aldri slutte med. Det er livet!

Av og til fr jeg lne bestemor sin hund, og passer den innimellom nr det trengs. Hun er en tibetansk spaniel p 6mnd, og er bare utrolig herlig. Elsker det lille snusket.


Det var godt ligge opp tffelen jeg hadde strikket.


S da ble det til at jeg strikket et tova liggeunderlag til henne, og det ble tatt godt imot.

Ser fram til fortsette bo her! Det gjr meg godt.

 

 

Tvangsinnlagt p sgrd

Det ble en tur til Troms med ambulansefly, til akuttpsykiatrisk avdeling Nord p sgrd.

Selv om det utad har virket som ting har gtt veldig bra i det siste, s er ikke det sannheten. Vel, det har jo gtt bra og, men ogs drlig. Jeg har bare ikke snakket s hyt om det.

Har ikke s veldig lyst til g inn p hvorfor jeg er innlagt akkurat n, men jeg vil si at de er bekymret for meg og mener at jeg er til fare for meg selv. Derfor holder de meg her p tvang.

Aner ikke hvor lenge jeg m bli her. Det eneste jeg vet, er at de kan holde meg her i maks 10 dager p observasjons-paragrafen. De har henvist meg videre til Alta DPS, men hvor lang tid det tar fr jeg kommer dit, det fr tiden vise.

P topplisten i Alta

Dette var jo litt gy da!

 

Opplevde baksnakking og utfrysning p videregende

Jeg har opplevd litt av hvert i livet mitt. N snakker jeg ikke om de positive tingene. Et liv kommer ikke som en rose uten torner. For enkelte s kan tornene vre strre og skarpere enn andre sine. Det vil si at noen opplever mer vondt enn andre. Mine torner er av den drlige sorten, dessverre.

Som sagt s har jeg opplevd litt av hvert. Ikke bare litt, men mye. Mye forskjellig. Men det jeg tenkte skrive om n, er hva jeg opplevde da jeg gikk de to frste rene p videregende. Gikk Helse & sosial, omsorgsfagarbeider, s vi var nesten bare jenter i klassene p trinnet.

Frste ret hadde jeg det egentlig ganske fint. Var veldig livlig og livsglad, og hadde mye energi til overs. S hva skjedde? Jo, det startet med at jeg begynte dra i musikkstudio for spille inn en lt jeg hadde skrevet selv. Lreren min syntes det var veldig gy og ville spille sangen for resten av klassen. Det var jo selvflgelig gy for meg ogs. Jeg begynte opptre. Elsket det. Men jeg hadde et problem: Nervsitet. Og nr jeg blir nervs, s sliter jeg med kontrollere stemmen min like bra. Dette ble alts til en runddans. Jeg sang for resten av skolen/klassen, men sang ikke bra nok. Det ble selvflgelig snakket om - spesielt da jeg ikke var til stede. Og det vet jeg, fordi jeg hadde en nr venninne som fortalte meg det. Flte det ogs, at noe var i gjre, for jeg s det p kroppsprket, holdningene og ansiktene til de andre i klassen. At de ville meg vondt. 

Jeg sto p. Ga aldri opp. Lagde flere lter. Sang mer. Opptrdte mer. Men falt. Hver gang. Men jeg ville ikke la meg knekke, og jeg ville overbevise at jeg faktisk kan synge. Har ikke noen stor stemme, men synger helt greit. Dessverre s slet jeg med synge live, fordi jeg ble ekstra nervs da jeg visste hva de andre tenkte om meg, i tillegg til at jeg flte et ekstra stort press. Men jeg elsket opptre. Danse, spille skuespill og synge. underholde ga meg et kick.

Det jeg skal fortelle dere, er at jeg opplevde en gang etter et friminutt at de andre i klassen s p musikkvideoen min via en kanon, slik at de s det p storskjerm p tavlen i klasserommet. Det ble skrudd av tvert da de s meg entre dra inn til klasserommet. Trodde de at de skulle rekke sl den av fr jeg s det eller? neida. Jeg ble bare sjokkert og sa ingenting. Stilt i klasserommet ble det og.

Jeg var aktiv med hest. Det var en episode hvor jeg nettopp fikk vite at hesten jeg hadde trent over tid ble avlivet. Jeg gikk ut i gangen og grt. I ettertid har jeg ftt vite at det ble snakket om, og ledd av. Fikk vite det av ei som gikk i klassen. Hun har n i ettertid beklaget seg, og sa at hun bare lo med selv om hun syntes synd p meg. Og takk til deg som gjorde det. Creds. Settes pris p.

I juletiden hadde vi allsang i aulaen. Jeg bare sang med, og tenkte ikke p prve synge fint. Jeg hadde begynt miste selvtilliten fullstendig. Plutselig hrer jeg fra raden bak, fra en lrer: "S flink du er til synge!" Jeg ble helt paff. Visste ikke hva jeg skulle si, for jeg visste ikke om jeg skulle tro p dem eller ikke. Det ble blandede flelser. Ly de til meg bare for vre snill? Eller var jeg faktisk flink? Fortsatt den dag idag sitter jeg med samme flelsen.

Ettersom tiden gikk, s begynte jeg trekke meg tilbake. Gikk fra vre livsglad og sosial, til vre energils og alene.

Hvis det er noen av dere som ikke var snille mot meg leser dette, s hper jeg dere skammer dere. Tenk g p en helserettet utdanning og holde p slik. Hper dere har blitt voksen.

Den lta som "startet det hele" var Now You`re Gone. Den lten skrev jeg etter at den hesten som jeg nevnte her tidligere, dde. Det var den som lreren spilte for klassen. Musikkvideoen laget jeg selv. Hadde null erfaring med film p den tiden, men jeg syntes det var kjempegy dra rundt med et videokamera og en liten regissr- og skuespillerspire inni meg, og filme og ha det gy. En amatrvideo til tusen, men steike s artig det var. Hvorfor kan man ikke f holde p med ting man liker uten at man skal bli mobbet for det? Kan ikke folk bare unne andre ha det gy?

3nS1hceX650
Now You`re Gone:

https://www.youtube.com/watch?v=3nS1hceX650

 

 

90-tallfest

 

d

Et nytt og bedre liv

Er mitt ml.

N har jeg flyttet til et nytt sted. Selv om jeg allerede er "etablert" her fra fr, siden jeg har vrt her s mye i oppveksten min, s blir det allikevel et miljskifte. Og det kan gjre godt. N bor jeg i et familiekompleks, s jeg har nr familie rundt meg, og har masse gode venner ellers. Har begynt trene p Spenst, og jeg kjenner at det gjr virkelig noe positivt med meg. Jeg fler meg s bra nr jeg har trent. Det hjelper p psyken.

Men. Sykdommen flger med meg uansett hvor jeg drar. Den vil alltid henge p meg som en skygge. En hale som aldri vil slippe. Utfordringen blir f den p avstand og kutte navlestrengen, noe som kan bli tft og vanskelig. Jeg vet ikke om jeg klarer det, men jeg skal iallefall prve. 

Jeg skal ogs holde p med hest her oppe, og det er som terapi for meg. Skal hjelpe til med en hest som trenger trenes og lres. Det kan bli gy og positivt ha noe mlbevisst jobbe med. Hest er livet. Snn har det alltid vrt. Kommer ikke til slutte med det. 

Bestemor har ogs ftt seg en valp som heter Zara - en av de mest sjarmerende hundene jeg har mtt. Og s herlig hun er! Jeg bruker f lne henne innimellom, og det er s koselig. Kjenner at det gjr ogs godt for meg. Dyr er virkelig terapi. Det er ingen tvil om det.

S. Jeg avslutter med at n skal jeg prve s godt jeg kan holde hodet over vann. Det kommer nok til g opp og ned, men forhpentligvis mest opp. Skal fortsatt ha hjemmetjenesten som kommer innom med medisiner, og jeg skal ha trygghetsalarm, s jeg fr samme oppflging her i Alta ogs. Kanskje det blir mer oppflging etterhvert, det fr tiden vise. Tar det som det kommer.

Blitt kvitt en helt feil (og "forhatt") diagnose

Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse.

Denne diagnosen har fulgt meg i alle r. Uten bli utredet for det. Bare fordi jeg har vrt langt nede i perioder, litt ustabil til tider, skadet meg selv mye og hatt selvmordsforsk, s har de tatt det for god fisk til at jeg skal fylle den diagnosen. Jeg selv har alltid ment at den ikke stemmer p meg. Kriteriene er ikke nok oppfylt, og jeg fler det bare er helt feil.

Problemet med feildiagnostiseringen, er at jeg har ftt feil behandling, og blitt behandlet feil. De gjorde meg til en ordentlig svingdrspasient, fordi de mente at jeg "hadde ikke godt av vre innlagt over tid". Dette er et kjent problem for mange som har ftt denne diagnosen. Jeg ble kicka ut etter bare et par dager, nr jeg alldeles ikke var klar for dra hjem, og s kunne det g bare to dager fr jeg mtte legges inn p nytt igjen. Og s ut etter et par dager. Det skjedde selvflgelig at jeg var innlagt mer enn to dager i noen tilfeller, men poenget er at det ble alt for kort tid. Dermed s ble det inn, ut, inn, ut...and so on. Og det ble jeg faktisk mer ustabil av. Flte meg avvist, ble sint, frustrert og lei meg.

Hvorfor skal alle med denne denne diagnosen bli dratt under samme kam? Nr man sliter med vre veldig ustabil, s trenger man ro, vre innlagt over litt lengre tid for komme seg p bena igjen. Men jeg er ikke noen lege, s jeg skal ikke pst det bastant at det gjelder alle, og som sagt, s har jeg ikke denne diagnosen, men er ustabil til tider. Derfor behvde jeg ogs innleggelser over litt lengre tid for bli stabil igjen. For f ro og stabilitet. S dette problemet kan jeg kjenne meg igjen i. De aller fleste som er psykisk syk er ustabile p hver sin mte, s det er derfor man skal vre forsiktig med vre for rask til sette en slik diagnose. Det er mange kriterier som m oppfylles.

Heldigvis s har jeg n blitt ordentlig utredet. De diagnosene jeg har ftt n, fler jeg er veldig riktig. Anoreksi, tilbakevendende depresjon, og panikkangstanfall. Dette stemmer p meg. Selv om at jeg s gjerne skulle ha vrt foruten diagnoser, s er jeg fornyd.