En kasteball i systemet

Forrige mandag (nå er det torsdag), så ble jeg innlagt på Hammerfest sykehus. Lå der på intensiven i fire dager før jeg ble overført til Alta DPS. Men jeg kom ikke lengre enn første samtale, hvor de bestemte seg for at jeg måtte til Åsgård. Hadde fastvakt mens vi ventet på at ambulanseflyet skulle gå, og jeg måtte vente til over natten, hele tiden i uvisshet når jeg skulle reise.

Var på Åsgård i fem dager før jeg fikk dra tilbake til DPSn. Det som viste seg var at jeg mistet langtidsplassen min på DPSn da jeg ble sendt til Åsgård. Derfor hadde de flaks at de hadde plass til meg i to netter på DPSn. Jeg vurderte å bare dra hjem fordi jeg så ikke vits i å være der i bare to dager. Hva skulle det hjelpe for liksom? Og jeg var lei av å bli sendt frem og tilbake. Men samtidig fortsatt veldig sliten, så jeg valgte å bli.

Nå er jeg hjemme. Redd for hva dagene fremover bringer. Vet ikke hvor jeg har meg selv. Er så frustrert, sint og opprørt for at de ikke holdte av plassen til meg, for akkurat nå så trenger jeg hjelp. Jeg innser det. Men jeg har ikke noe valg. Jeg må være hjemme.

Men. Jeg skal kontakte fastlegen min, så h*n kan sende en ordentlig søknad til DPSn, og forhåpentligvis kan få et litt langvarig opphold, i håp om at jeg får stabilisert meg og fått hodet over vann igjen. Jeg er iallefall henvist til VPP og psykiatritjenesten, så satser på at det kommer igang raskest mulig.

Et nytt og bedre liv kommer ikke uten utfordringer

I et tidligere innlegg skrev jeg at jeg skulle begynne å leve et nytt og bedre liv. Høres nok litt overdrevent ut når man vet om mine problemer og utfordringer, men litt optimistisk må man da få lov til å være.

Grunnen til at jeg skriver dette innlegget er etter at jeg fikk en kommentar på instagram under det bildet av meg i ambulanseflyet. Den kommentaren provoserte meg litt, og jeg fikk lyst til å få forklare meg rundt akkurat det.

Jeg skal nå fortelle det, at selv om livet skal gå framover, så vil det også gå litt tilbake. Man skal derfor ikke gi opp av den grunn. Og selv om man har gått ett skritt tilbake, så er sjansen der til å gå to skritt fram.

Hvor har jeg skrevet at jeg liker å være innlagt på tvang? Hvordan kan man like det? Altså, å være på tvang, er jo å være innlagt mot sin vilje - og da liker man jo det slettes ikke! Høres ikke logisk ut i mitt hode.

Her kommer kommentaren med flere påstander som ikke er sanne. Hva vet vedkommende om hvorfor jeg "gladelig" går med på frivillig innleggelse på somatisk, men ikke i psykiatrien? Ingen som noensinne har spurt meg om årsaken, og årsakene kan være mange. Blant annet så sa legen min en gang "Hvis du ikke går med på en innleggelse på somatisk, så sender jeg deg på tvang til Østmarka, men da vil det bare bli en mellomstasjon, for de vil komme til å sende deg til somatisk".

Jeg kan garantere for at jeg ikke er den eneste som har tatt selfie i en ambulanse. Eller, jeg har forsåvidt bare gjort det i fly. Faktisk. Og det må huskes på, at det er jo forskjellige årsaker til at man er syk. Og forskjellige årsaker til at man må legges inn også. Man behøver ikke å være psykotisk for å sendes med et ambulansefly.

Sikkert flere som tenker det samme som denne personen, vil jeg tro, så tenkte det kunne være litt greit å avklare litt 

En mnd med adresse i Finnmark

Steike så fort tiden går. Nå har jeg bodd her i Alta i en måned. Tenk det. Og jeg trives som plommen i egget. Som jeg har nevnt tidligere, så er sykdommen fortsatt med meg, så hver eneste dag er en stor utfordring, men i det store og det hele så har jeg det veldig bra her.


Boken jeg fikk fra min tidligere psykiatriske sykepleier. Ble litt lesing på en varm sommerdag.

Jeg har fått gjort en del og kommet meg ganske bra i orden. Og jeg har fått vært en del sosial og fylt dagene med koselig ting, selv om det på enkelte dager ikke har skjedd noe. Men det er som som regel de dagene jeg er veldig sliten og i dårlig form. Eller at jeg bare føler for å ikke gjøre noe. Jeg har en tendens til å overaktivisere meg, så da blir det enkelte dager hvor jeg ikke klarer å gjøre noe særlig...


Stua. Kommer flere bildet etterhvert som jeg har kommet mer i orden.

Jeg har begynt å trene på Spenst, og det er bare skikkelig deilig. Godt å få bruke kroppen sin og pushet meg selv litt. Nå kommer hestene tilbake fra beitet, så da blir det nok en del hest framover. Det blir bra. Hest skal jeg aldri slutte med. Det er livet!

Av og til får jeg låne bestemor sin hund, og passer den innimellom når det trengs. Hun er en tibetansk spaniel på 6mnd, og er bare utrolig herlig. Elsker det lille snusket.


Det var godt å ligge oppå tøffelen jeg hadde strikket.


Så da ble det til at jeg strikket et tova liggeunderlag til henne, og det ble tatt godt imot.

Ser fram til å fortsette å bo her! Det gjør meg godt.

 

 

Tvangsinnlagt på Åsgård

Det ble en tur til Tromsø med ambulansefly, til akuttpsykiatrisk avdeling Nord på Åsgård.

Selv om det utad har virket som ting har gått veldig bra i det siste, så er ikke det sannheten. Vel, det har jo gått bra og, men også dårlig. Jeg har bare ikke snakket så høyt om det.

Har ikke så veldig lyst til å gå inn på hvorfor jeg er innlagt akkurat nå, men jeg vil si at de er bekymret for meg og mener at jeg er til fare for meg selv. Derfor holder de meg her på tvang.

Aner ikke hvor lenge jeg må bli her. Det eneste jeg vet, er at de kan holde meg her i maks 10 dager på observasjons-paragrafen. De har henvist meg videre til Alta DPS, men hvor lang tid det tar før jeg kommer dit, det får tiden vise.

På topplisten i Alta

Dette var jo litt gøy da!

 

Opplevde baksnakking og utfrysning på videregående

Jeg har opplevd litt av hvert i livet mitt. Nå snakker jeg ikke om de positive tingene. Et liv kommer ikke som en rose uten torner. For enkelte så kan tornene være større og skarpere enn andre sine. Det vil si at noen opplever mer vondt enn andre. Mine torner er av den dårlige sorten, dessverre.

Som sagt så har jeg opplevd litt av hvert. Ikke bare litt, men mye. Mye forskjellig. Men det jeg tenkte å skrive om nå, er hva jeg opplevde da jeg gikk de to første årene på videregående. Gikk Helse & sosial, omsorgsfagarbeider, så vi var nesten bare jenter i klassene på trinnet.

Første året hadde jeg det egentlig ganske fint. Var veldig livlig og livsglad, og hadde mye energi til overs. Så hva skjedde? Jo, det startet med at jeg begynte å dra i musikkstudio for å spille inn en låt jeg hadde skrevet selv. Læreren min syntes det var veldig gøy og ville spille sangen for resten av klassen. Det var jo selvfølgelig gøy for meg også. Jeg begynte å opptre. Elsket det. Men jeg hadde et problem: Nervøsitet. Og når jeg blir nervøs, så sliter jeg med å kontrollere stemmen min like bra. Dette ble altså til en runddans. Jeg sang for resten av skolen/klassen, men sang ikke bra nok. Det ble selvfølgelig snakket om - spesielt da jeg ikke var til stede. Og det vet jeg, fordi jeg hadde en nær venninne som fortalte meg det. Følte det også, at noe var i gjære, for jeg så det på kroppspråket, holdningene og ansiktene til de andre i klassen. At de ville meg vondt. 

Jeg sto på. Ga aldri opp. Lagde flere låter. Sang mer. Opptrådte mer. Men falt. Hver gang. Men jeg ville ikke la meg knekke, og jeg ville overbevise at jeg faktisk kan synge. Har ikke noen stor stemme, men synger helt greit. Dessverre så slet jeg med å synge live, fordi jeg ble ekstra nervøs da jeg visste hva de andre tenkte om meg, i tillegg til at jeg følte et ekstra stort press. Men jeg elsket å opptre. Danse, spille skuespill og synge. Å underholde ga meg et kick.

Det jeg skal fortelle dere, er at jeg opplevde en gang etter et friminutt at de andre i klassen så på musikkvideoen min via en kanon, slik at de så det på storskjerm på tavlen i klasserommet. Det ble skrudd av tvert da de så meg entre døra inn til klasserommet. Trodde de at de skulle rekke å slå den av før jeg så det eller? Å neida. Jeg ble bare sjokkert og sa ingenting. Stilt i klasserommet ble det og.

Jeg var aktiv med hest. Det var en episode hvor jeg nettopp fikk vite at hesten jeg hadde trent over tid ble avlivet. Jeg gikk ut i gangen og gråt. I ettertid har jeg fått vite at det ble snakket om, og ledd av. Fikk vite det av ei som gikk i klassen. Hun har nå i ettertid beklaget seg, og sa at hun bare lo med selv om hun syntes synd på meg. Og takk til deg som gjorde det. Creds. Settes pris på.

I juletiden hadde vi allsang i aulaen. Jeg bare sang med, og tenkte ikke på å prøve å synge fint. Jeg hadde begynt å miste selvtilliten fullstendig. Plutselig hører jeg fra raden bak, fra en lærer: "Så flink du er til å synge!" Jeg ble helt paff. Visste ikke hva jeg skulle si, for jeg visste ikke om jeg skulle tro på dem eller ikke. Det ble blandede følelser. Løy de til meg bare for å være snill? Eller var jeg faktisk flink? Fortsatt den dag idag sitter jeg med samme følelsen.

Ettersom tiden gikk, så begynte jeg å trekke meg tilbake. Gikk fra å være livsglad og sosial, til å være energiløs og alene.

Hvis det er noen av dere som ikke var snille mot meg leser dette, så håper jeg dere skammer dere. Tenk å gå på en helserettet utdanning og holde på slik. Håper dere har blitt voksen.

Den låta som "startet det hele" var Now You`re Gone. Den låten skrev jeg etter at den hesten som jeg nevnte her tidligere, døde. Det var den som læreren spilte for klassen. Musikkvideoen laget jeg selv. Hadde null erfaring med film på den tiden, men jeg syntes det var kjempegøy å dra rundt med et videokamera og en liten regissør- og skuespillerspire inni meg, og filme og ha det gøy. En amatørvideo til tusen, men steike så artig det var. Hvorfor kan man ikke få holde på med ting man liker uten at man skal bli mobbet for det? Kan ikke folk bare unne andre å ha det gøy?

3nS1hceX650
Now You`re Gone:

https://www.youtube.com/watch?v=3nS1hceX650

 

 

90-tallfest

 

d

Et nytt og bedre liv

Er mitt mål.

Nå har jeg flyttet til et nytt sted. Selv om jeg allerede er "etablert" her fra før, siden jeg har vært her så mye i oppveksten min, så blir det allikevel et miljøskifte. Og det kan gjøre godt. Nå bor jeg i et familiekompleks, så jeg har nær familie rundt meg, og har masse gode venner ellers. Har begynt å trene på Spenst, og jeg kjenner at det gjør virkelig noe positivt med meg. Jeg føler meg så bra når jeg har trent. Det hjelper på psyken.

Men. Sykdommen følger med meg uansett hvor jeg drar. Den vil alltid henge på meg som en skygge. En hale som aldri vil slippe. Utfordringen blir å få den på avstand og kutte navlestrengen, noe som kan bli tøft og vanskelig. Jeg vet ikke om jeg klarer det, men jeg skal iallefall prøve. 

Jeg skal også holde på med hest her oppe, og det er som terapi for meg. Skal hjelpe til med en hest som trenger å trenes og læres. Det kan bli gøy og positivt å ha noe målbevisst å jobbe med. Hest er livet. Sånn har det alltid vært. Kommer ikke til å slutte med det. 

Bestemor har også fått seg en valp som heter Zara - en av de mest sjarmerende hundene jeg har møtt. Og så herlig hun er! Jeg bruker å få låne henne innimellom, og det er så koselig. Kjenner at det gjør også godt for meg. Dyr er virkelig terapi. Det er ingen tvil om det.

Så. Jeg avslutter med at nå skal jeg prøve så godt jeg kan å holde hodet over vann. Det kommer nok til å gå opp og ned, men forhåpentligvis mest opp. Skal fortsatt ha hjemmetjenesten som kommer innom med medisiner, og jeg skal ha trygghetsalarm, så jeg får samme oppfølging her i Alta også. Kanskje det blir mer oppfølging etterhvert, det får tiden vise. Tar det som det kommer.

Blitt kvitt en helt feil (og "forhatt") diagnose

Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse.

Denne diagnosen har fulgt meg i alle år. Uten å bli utredet for det. Bare fordi jeg har vært langt nede i perioder, litt ustabil til tider, skadet meg selv mye og hatt selvmordsforsøk, så har de tatt det for god fisk til at jeg skal fylle den diagnosen. Jeg selv har alltid ment at den ikke stemmer på meg. Kriteriene er ikke nok oppfylt, og jeg føler det bare er helt feil.

Problemet med feildiagnostiseringen, er at jeg har fått feil behandling, og blitt behandlet feil. De gjorde meg til en ordentlig svingdørspasient, fordi de mente at jeg "hadde ikke godt av å være innlagt over tid". Dette er et kjent problem for mange som har fått denne diagnosen. Jeg ble kicka ut etter bare et par dager, når jeg alldeles ikke var klar for å dra hjem, og så kunne det gå bare to dager før jeg måtte legges inn på nytt igjen. Og så ut etter et par dager. Det skjedde selvfølgelig at jeg var innlagt mer enn to dager i noen tilfeller, men poenget er at det ble alt for kort tid. Dermed så ble det inn, ut, inn, ut...and so on. Og det ble jeg faktisk mer ustabil av. Følte meg avvist, ble sint, frustrert og lei meg.

Hvorfor skal alle med denne denne diagnosen bli dratt under samme kam? Når man sliter med å være veldig ustabil, så trenger man ro, være innlagt over litt lengre tid for å komme seg på bena igjen. Men jeg er ikke noen lege, så jeg skal ikke påstå det bastant at det gjelder alle, og som sagt, så har jeg ikke denne diagnosen, men er ustabil til tider. Derfor behøvde jeg også innleggelser over litt lengre tid for å bli stabil igjen. For å få ro og stabilitet. Så dette problemet kan jeg kjenne meg igjen i. De aller fleste som er psykisk syk er ustabile på hver sin måte, så det er derfor man skal være forsiktig med å være for rask til å sette en slik diagnose. Det er mange kriterier som må oppfylles.

Heldigvis så har jeg nå blitt ordentlig utredet. De diagnosene jeg har fått nå, føler jeg er veldig riktig. Anoreksi, tilbakevendende depresjon, og panikkangstanfall. Dette stemmer på meg. Selv om at jeg så gjerne skulle ha vært foruten diagnoser, så er jeg fornøyd.

 

Roadtrip til Nordkapp

For et par dager siden dro jeg og en kompis til Nordkapp. Jeg har vært myyyye her i Alta, men aldri vært på Nordkapp. Faktisk. Så det var på tide.

Vi var dessverre veldig uheldig med været. Der var så mye tåke at vi så null nada. Vi så nesten ikke hvor vi skulle gå engang for å komme til tuppen. Måtte bare følge gjerdet, og etterhvert kom statuen til syne. Men, jeg har nå vært der! Det er det viktigste. 

Fikk sett en kjempestilig panoramafilm og kjøpt meg et shotteglass og en kjøleskapmagnet. Samler på sånt. Ellers så var det ikke så mye annet å se, men det var en fin opplevelse.


På vei inn til billettluka. Det var ikke mange meterene vi så framfor oss.


Ved inngangen.


Slik så det ut inne. Her var det en souvenir-sjappe og restauranter.


Her er et nærmere bilde, så man kan se hva som står.


På tilbaketuren. Tåken var bare oppe i høyde.

Brukte nærmere 4 timer på å kjøre dit. Men tiden gikk fort. Jeg "jukset" litt da. Sov en del. Stakkars kompisen min som måtte holde seg med selskap med lydbok. Men det gikk vel greit. 


Og så måtte han selvfølgelig snikfotografere meg mens jeg sov... Haha.

Takk for turen, Eirik!

 


hits